Kem va nu han dær Wergeland?

Henrik Wergeland var en av Norges fremste diktere på 1800-tallet, og var en sentral forkjemper for det norske språket. Han ble født i Kristiansand i for knappe 200 år siden der han levde sine barndomsår. Wergelands store lidenskap var allerede i ung alder diktningen, men han forstod raskt at dette kom til å bli en utfordring i en by som Kristiansand, og flyttet derfor til Kristiania for å studere teologi og tok i 1829 eksamen.

I sine unge år ble Wergeland stadig forelsket, men kjærligheten ble sjelden gjengjeldt og nettopp disse håpløse forelskelsene ble en stor inspirasjonskilde for Wergelands videre diktning.
I 1839 fant han endelig sitt livs store kjærlighet i Amalie Sophie Bekkevold, datteren til fergemannen Wergeland leide båtplass hos. Deres kjærlighet var intens og sterk, men etter knappe 4 år som ektepar måtte Wergeland i 1943 gi tapt for tuberkulose.

I sine leveår tjente ikke Wergeland nok på diktningen sin til å leve av det, han prøvde derfor å få seg jobb som prest, på grunnlag av sine studier innenfor teologi. Dette skulle derimot vise seg å bli vanskelig, grunnet kirkens strenge retningslinjer.

Henrik Wergeland var en svært kreativ og fritenkende person. Har var også en svært handlekraftig mann, og var ikke redd for å gi alt i saker han virkelig brant for. Han var engasjert i folkeopplysning og en svært aktiv nasjonalist. Han så på 17.mai feiringen som en meget viktig dag for det norske folket og vi kan nok takke han for mye av det som vi den dag i dag ser på som den tradisjonelle 17. mai feiringen.
Henrik Wergeland betraktes som en av Norges største og viktigste dikter og lyriker. Noe som er spesielt med hans dikt er at strofene er ganske lange og inneholder ofte enderim. I motsetning til Welhaven er diktene til Wergeland ikke så beskrivende, men samtidig så skjer det mye mer i Wergelands dikt.
Etter unionsoppløsningen med Danmark, oppstod det en språkstrid i Norge. Det norske folk hadde forskjellige meninger om hvordan det norske språket skulle være videre. Noen mente at vi skulle ha et eget språk, mens andre mente at vi skulle holde på det danske skriftspråket.

Henrik Wergeland var en av de som ville fornye, han mente at et selvstendig land som Norge burde ha et eget språk. Det norske skriftspråket skulle være så likt det muntlige som mulig, noe som ville gjøre det lettere å skrive og forstå. Han sa også at det ville bli enklere å drive folkeopplysning når mesteparten forstod det de leste.

Henrik Wergelands fremste motstander i språkstriden var Johan Sebastian Welhaven, som ønsket å beholde dansk som det offisielle språket.

Vi mener at Wergeland har spilt en viktig rolle for vårt land i dag. Gjennom sine handlinger har han bidratt til utformingen av det norske språket, han har skrevet litterære verker som har betydning også i dag på grunn av sitt innhold. Mange av hans sanger synges for eksempel på 17.mai, en dag han selv syntes var veldig viktig.
Det er særdeles viktig at vi i dag lærer om Henrik Wergeland, fordi hans arbeid tydelig kan komme fram i dagens samfunn. Henrik Wergeland deltok aktivt i samfunnsdebatten, han har i senere tid blitt oppfattet som en nasjonalist, men samtidig inkluderte han andre samfunnsgrupper. Noe av det han er mest kjent for er at ha ville avskaffe jødeparagrafen, slik at jøder kunne ferdes fritt i landet vårt.

Blarne fall

Jeg har et hat/elsk forhold til høsten. Til å begynne med tror jeg jeg hater denne årstiden, hvert bidige år. Jeg kjenner en fortvilelse inni meg så fort graderstokken kryper nedover og jeg etterhvert innser at nok en sommer er gått forbi. Prøvene hoper seg opp og alle sommerens løfter om at NÅ skal jeg virkelig toppe fjorårets karakterutskrift falmer bort i takt med plussgradene. Det avslappende, fine og bekymringsløse livet sommeren ga meg lov til å leve er nå bare et vagt minne, tross i at det ikke er mer enn noen knappe uker siden dette livet offisielt ble brutt opp og erstattet med et evig mas om skole, lekser, jobb og alt det andre trassige som kommer når dagene blir mørke. Med solen forsvinner den ubeskrivelige frihetsfølelsen som fort kommer om sommeren. Den ubetingede lykken av å tilbringe dagen med verken mer eller mindre tidsfordriv enn å sitte i solveggen på moloen og la tiden gå sin gang. Kanskje med din kjæreste ved din side. Høsten kommer å river vekk alt dette varme, gode den lune sommeren tok med seg. Igjen sitter vi med minnene, minnene om sene, lune sommerkvelder som aldri skulle tatt slutt. Men stormen river som verst er dette gode minner å varme seg på. Det hjelper ikke å sitte å dvele over det tapte, om det så er den tapte sommeren, tapte minner eller hva du enn måtte sitte igjen med av tomrom når denne overgangsårstiden presser på. For jeg tror det er nettopp det den er for mange. En overgang. Jeg tror vi trenger å gå på en liten smell om høsten, for å få åpnet øynene om at sommerens dans på roser kanskje ikke var mer en et falsk glimt av lykke i blendene sommersol. Eller kanskje den var ment til å være mer. Kanskje du har kastet bort noe som var ment til å overleve også en stormfull høstdag.

Men det er nettopp disse tankene høsten er til for å fordøye. Muligheten til å starte med blanke ark, la tankene fly avsted med vinden og kryp inn i sofakroken med en varm kopp kakao og gode venner. Tiden for dårlige filmer og innekvelder med god samvittighet er kommet for å bli. I alle fall en stund. Finn deg noen å varme deg på og la mørket der ute gå sin gang. Sommeren ga sol og varme utenfra, nå er det opp til deg å skape din egen varme og lyspunkt i høstmørket.
Så kan vi tenke tilbake på sommerminnene med et smil om munnen, drømme oss tilbake og ikke minst fremover. Frem til graderstokken igjen begynner å krype oppover og solen nok engang stråler fra klarblå himmel.