Blarne fall

Jeg har et hat/elsk forhold til høsten. Til å begynne med tror jeg jeg hater denne årstiden, hvert bidige år. Jeg kjenner en fortvilelse inni meg så fort graderstokken kryper nedover og jeg etterhvert innser at nok en sommer er gått forbi. Prøvene hoper seg opp og alle sommerens løfter om at NÅ skal jeg virkelig toppe fjorårets karakterutskrift falmer bort i takt med plussgradene. Det avslappende, fine og bekymringsløse livet sommeren ga meg lov til å leve er nå bare et vagt minne, tross i at det ikke er mer enn noen knappe uker siden dette livet offisielt ble brutt opp og erstattet med et evig mas om skole, lekser, jobb og alt det andre trassige som kommer når dagene blir mørke. Med solen forsvinner den ubeskrivelige frihetsfølelsen som fort kommer om sommeren. Den ubetingede lykken av å tilbringe dagen med verken mer eller mindre tidsfordriv enn å sitte i solveggen på moloen og la tiden gå sin gang. Kanskje med din kjæreste ved din side. Høsten kommer å river vekk alt dette varme, gode den lune sommeren tok med seg. Igjen sitter vi med minnene, minnene om sene, lune sommerkvelder som aldri skulle tatt slutt. Men stormen river som verst er dette gode minner å varme seg på. Det hjelper ikke å sitte å dvele over det tapte, om det så er den tapte sommeren, tapte minner eller hva du enn måtte sitte igjen med av tomrom når denne overgangsårstiden presser på. For jeg tror det er nettopp det den er for mange. En overgang. Jeg tror vi trenger å gå på en liten smell om høsten, for å få åpnet øynene om at sommerens dans på roser kanskje ikke var mer en et falsk glimt av lykke i blendene sommersol. Eller kanskje den var ment til å være mer. Kanskje du har kastet bort noe som var ment til å overleve også en stormfull høstdag.

Men det er nettopp disse tankene høsten er til for å fordøye. Muligheten til å starte med blanke ark, la tankene fly avsted med vinden og kryp inn i sofakroken med en varm kopp kakao og gode venner. Tiden for dårlige filmer og innekvelder med god samvittighet er kommet for å bli. I alle fall en stund. Finn deg noen å varme deg på og la mørket der ute gå sin gang. Sommeren ga sol og varme utenfra, nå er det opp til deg å skape din egen varme og lyspunkt i høstmørket.
Så kan vi tenke tilbake på sommerminnene med et smil om munnen, drømme oss tilbake og ikke minst fremover. Frem til graderstokken igjen begynner å krype oppover og solen nok engang stråler fra klarblå himmel.